Fansubbing

er dramatiske saker ass!

Det har jeg fått oppleve first hand da det ble seriøst drama i IRC-kanalen til gruppa vår på grunn av en timer som rett og slett ikke klarte å samarbeide. Han prøvde å gjøre jobben til både Vale og meg (translation/TL) og Gaia (editing/ED), og skulle ha alt på sin måte.

Først syntes jeg det var flott at han kom med tilbakemeldinger på oversettelsen og så på det som konstruktiv kritikk, men etter hvert ble han frekkere og frekkere, og redigerte ting i skriptet uten godkjenning fra ED eller TLs. Og dette var da en person som ikke kunne Japansk særlig godt (sier ikke at jeg kan det så bra selv, men liksom, du skjønner.) og som da hadde vært et one-man-team og fansubbet ting selv før. (Jeg har ikke sett det han har gjort, men han kan jo ikke ha gjort det alene, fikk inntrykk av at han var på et nivå der han forstod elementære ting og enkel setningsoppbygging og man trenger jo mer enn det for å kunne oversette noe som helst.)

Han klarte rett og slett ikke å jobbe i en gruppe, der det endelige resultatet avhang av flere enn bare han.

Dette ble til マジドラマチックな"flame-war" på livejournal o.l og jeg syns ikke at han som er 'leder' for fansubgruppen vår handlet det helt greit. Unødvendig av han å opprette post på forumet der han linker til LJ'en til denne timeren, selv om timeren hadde skrevet ganske slemme ting der om gruppen vår.

unless you're talking about the issues with the fansub team, in which case it was sort of related to that - as iMon put it, I "wanted everything my way", though I'd say it's more like "I wanted certain members to do their job properly". If I truly wanted everything my way, I would have brought up so many more issues with the script than I did... and the stuff I did bring up was apparently too much already. None of that would have happened, had some common sense been applied sooner.

"Certain members" refererer her til meg og Vale, som ikke gjorde jobben vår bra nok, og ikke var bokstavelige nok. Vi oversatte littegranne fritt for å få ting til å høres mer naturlig ut, og vi gjorde en del feil fordi vi oversatte episoden bare ved å høre på - uten noe transskript som man som regel har når man oversetter. Feilene har vi for det meste rettet på, selv om jeg så en eller to ting som ikke hadde kommet gjennom QC på den endelige streamingversjonen.

Det blir bedre til episode to though, for da slipper vi å måtte deale med DRAMA samtidig som vi prøver å få ting klart for release. Huffameg.

Vale er forresten sykt awesome. Digg å jobbe med kule folk.

RELOAD!

And I don't really care which side wins

As long as the room keeps singing..

Ja, hei, det er bare meg igjen. Jeg følte bare for å oppdatere bloggen min her jeg sitter, bøyd over skolebøker og med ordbøker og conjugation-tables over alt rundt meg, så..

Kom på at jeg ville høre litt på sanger jeg hørte mye på før, men som jeg egentlig har glemt litt det siste året. Derfor fant jeg frem den gamle (og stygge) grå iPoden min, og fant ut at den hadde mange fine sanger på seg, siden den har ligget urørt i bokhylla i snart 18 måneder. Humøret mitt er ikke helt på topp atm, men shit au. Musikk gjør meg som regel glad igjen, selv om akkurat denne musikken bringer meg tilbake til den tiden da jeg bl.a hadde turkis hår og egentlig var ganske ustabil emosjonelt og greier, hihi. Jeg får akkurat det til å høres mye verre ut enn det var, så ikke hør på meg altså. Uansett, musikk er fint å ha, spesielt når man sitter i et mørkt rom og pugger uregelmessige franske verb og deres bøyde former.

I dag spiste jeg litt pocky, noe som var ganske nom.

Uff, jeg liker ikke krangling. På lørdag kranglet jeg med mamma, noe jeg glemte å nevne. Jeg er i følge henne alt for.. tja, hva skal jeg si. Usosial? Nerdete? Uansett, hun sammenligner meg til stadighet med sin(e) venninne(r)s datter(/døtre), noe jeg synes er forferdelig ubehagelig. Jeg har nemlig ingenting til felles med denne personen, annet enn at vi er født i samme årstall, på samme årstid. Føler meg litt håpløs nå egentlig, når jeg tenker på at hun ikke 'liker' den jeg er, sånn som jeg oppfatter det iallefall. Jeg kunne sikkert laget en lang og sint rant om dette, men jeg orker egentlig ikke, derfor blir den litt emo og trist i stedet. Jeg er meg, og jeg har ikke noe 'liv'. For meg er det helt greit. Jeg er ikke særlig sosial utenom skolen, men til gjengjeld får jeg mer enn nok av å være sosial i løpet av de 6-8 timene vi tilbringer på skolen hver dag. Ikke gjør jeg så mye i helgene heller, sånn, ja du vet. Jeg liker ikke festing egentlig, synes ikke det er noe gøy. Alkohol er jeg ganske i mot, og å se på at andre drikker seg drita er iallefall ikke noe gøy. Det er stress, nemlig. Stress fordi man da føler at man blir litt mer.. tja, ansvarlig. Ansvarlig for at vennene dine ikke gjør noe dumt, og sånn. Og ja, jeg bor som dere vet på landet, og alle som har litt peiling kan skjønne at her ute er det ikke så veldig mye som skjer annet enn fester og danser sånn litt innimellom. I tillegg så bor eller har de fleste vennene mine flyttet til byen, eller enda lengre vekke, så det så. Ja, jeg vet jeg høres ut som om jeg finner på unnskyldninger og whatnot, men liksom..

Og selv skal jeg jo til Japan snart, så det. Egentlig er jeg litt redd for å miste kontakten med folk i løpet av Japanåret.. bare sånn at det er nevnt, liksom. Men ja, tilbake til mamma og det.Hun synes jeg er frekk, fordi jeg ikke snakket noe særlig med hennes venninnes datter som ble med hennes venninne på besøk til henne. Men sannheten er jo at vi har veldig lite til felles, og derfor veldig lite å snakke om. Vi går ikke engang på samme skole, så safenettet som skole som tema bruker å være i samtaler som stopper opp, er helt borte. Hvis det gav noe mening. Jeg har jo kjent denne personen i storparten av livet mitt, siden jeg var tre eller fire eller noe, men.. Føler at jeg er litt mislykket når jeg blir sammelignet med noen andre på den måten, og føler at det er litt urettferdig. Ikke har jeg noen spesifikk plan på hva jeg skal gjøre med livet mitt, ikke er jeg sosial nok, og ikke har jeg sunne fritidsinteresser. Huff. Alt er bare feil ved meg. Jeg er ikke personen som snakker så alt for mye heller, tro det eller ei. Snakke det gjør jeg som regel bare i stressede situajoner o.l. Eller fordi jeg føler jeg må, sånn for å ikke virke som en stille dust liksom, sånn som jeg var gjennom hele barne og ungdomsskolen og sånn. Det er fælt å måtte bli tvunget til å snakke med en person, spesielt når man ikke har noe til felles med den. Tvungede samtaler er jeg heller foruten. Man sier ikke noe nyttig alikevel. Jeg liker hyggelig samtaler though. De er fine. Sånn når man har felles interesser og sånn, og kan snakke om de. Men ja, isj. Dette blogginnlegget ble bare emo og trist. Hvis noen leser det tenker de sikkert at jeg har blitt sprø eller noe. Huff. Men det er befriende å skrive ned tankene sine, det skal være sikkert.

Tenker jeg skal avslutte dette innlegget nå, men før jeg gjør det må jeg få si at jeg egentlig er glad i mamma, og sånn ca de fleste andre også. Hva skulle jeg gjort uten dem liksom? :)

Det er forresten 1. desember i dag. Snart jul! Jeg gleder meg!

Fine sangene~