- Subarashii natsu no ban desu.
Det er en tidlig, varm sommernatt. Klokken har akkurat passert en og tjue minutter over midnatt, sekund for sekund, der den står i mørket. Til høyre for døren viser kalenderen at Juli måned allerede er på hell, og at august snart vil ta over med sine stekende soldager og modne blåbær opp og i mente. Klapringen fra et sett hender som febrilsk trykker på tastaturknapper på en ganske klosset, stor HP-laptop er det eneste som bryter stillheten foruten tikkingen fra klokken i det lille rommet. "Det er en nydelig sommerkveld." skriver hendene med innøvd presisjon i en åpen nettside der layouten er preget av klare blåfarger, komplimentert av orange fargetoner som gjør helhetsinntrykket ganske forstyrrende.
(EGENTLIG BLE DENNE POSTET LIKE, I SEPTEMBER. HIHI.)
Jaha, så har jeg altså summet meg nok til å få oppdatert denne tilsynelatende forlatte bloggen. De siste tre månedene har tiden gått meg hus forbi raskere enn en gepard i fullt firsprang, og oppdateringer har det blitt veldig lite av. På grunn av dette føler jeg på meg at denne bloggposten kommer til å bli noe så sinnsykt lang, siden jeg har gått og samlet opp ting å skrible om i over tre hele måneder by now.
Jeg har også på følelsen av at jeg kommer til å bruke en del tid på å faktisk få denne publisert, i og med at det finnes grenser på hvor lenge jeg gidder å sitte og skrive ned ting i bloggen en varm sommerdag. Men nå som det er sagt kan jeg vel egentlig bare begynne å skrive om ting, selv om jeg ikke er helt sikker på hvilken rekkefølge man bør ta ting i. (Ja, nå har jeg allerede klart å utsette denne bloggposten i nesten en måned til, så det er vel sannelig på tide.)
Da starter jeg med å anbefale og snakke litt om en bokserie som igjen har fanget oppmerksomheten min etter at jeg ble ganske overveldet av den første boken i fjor vår. Serien heter Twilight-sagaen, og består per dags dato av tre gjennomtenkte og utrolig spennende bøker, alle på godt over 500 sider. Disse her kan lett konkurrere med Harry Potter, bare så det er sagt. Ja, før man glemmer det er det vel også lurt å nevne at det førstkommende Lørdag er klart for utgivelsen av den fjerde og -så vidt jeg vet- siste boken i denne utrolige kjærlighetshistorien om en livsfarlig Vampyr og en normal menneskejente.
Jeg regner med dette ikke med "Midnight Sun", et prosjekt som forfatteren har tenkt og gjennomføre ganske snart. Denne tittelen er arbeidstittelen på bok nummer en - Twilight - sett fra vampyren Edwards perspektiv.
Bøkene som har kommet så langt heter "Twilight" (2005), "New Moon" (2006), "Eclipse" (2007) og den som kommer nå på lørdag blir hetende "Breaking Dawn" (2008). Som man ser av utgivelsesårene på titlene så har denne utrolige forfatteren klart å skrive en hel bok hvert eneste år siden 2005 om Vampyren Edward Cullen, hans udødelige familie, og hans eneste flammé - Isabella Swan. Stephenie Meyer, forfatter og trebarnsmor, har også skrevet en litt mer 'voksen' roman som gis ut senere i 2008. Tittelen på denne er "The Host" og er beskrevet som "Det eneste trekant-kjærlighetsdramaet som bare involverer to kropper." Definitivt verdt å sjekke ut. Hjemmesiden til forfatteren (på engelsk) er http://www.stepheniemeyer.com/ og er fupakket med informasjon og oppdateringer om Twilight-sagaen og andre prosjekter hun holder på med. (Som sagt, dette var skrevet for en stund siden, så Breaking Dawn har selvfølgelig kommet ut nå, den anbefales.)
Tja, hva skal jeg eller finne på å skrive om da? Jeg får sjekke gjennom etikettene jeg merket dette innlegget med når jeg begynte å skrive det, og se om jeg får noen idéer.
Jo, det kan jeg godt skrible ned et par ord om. Jeg er utrolig lei av å snakke om utvekslingsåret mitt nå, det går ikke en dag uten at en eller annen merkelig person spør meg om det, og det går ikke en dag uten at jeg sier akkurat det samme som dagen før det. Det mest populære spørsmålet må vel være "Når reiser du?" og nesten samtlige reagerer med et "Hvorfor det?" når jeg svarer som sant er at jeg mest sannsynelig reiser i midten av Mars måned, 2009. Det faller ikke folk inn at ikke alt er akkurat slik som i Norge med hensyn til skolestart og sånt, så det ender opp med at jeg må forklare hver eneste gang. Noe som forsåvidt også irriterer meg er at lærere og elever på skolen min også spør om dette, selv om det sikkert ble sagt mange ganger før sommerferien. Flere har gitt uttrykk for at de faktisk trodde at jeg skulle reise nå, i august, slik som de som reiser til USA og England gjør, men det skal jeg jo ikke. Jeg blir gående på Akademiet VGS i Ålesund på realfagslinja i hele 6 måneder til før avreisetidspunktet begynner å nærme seg noe særlig. Jeg lurer litt på hvorfor jeg skriver dette, det er jo ikke sånn at alle som lurer på det kommer til å lese bloggen min eller noe, men det er greit å ha sagt det i alle fall.
Og ellers da? Et annet spørsmål jeg har fått en del er "Hvordan var det på den derre japsegreia i Oslo da?". Det er jo veldig kosleig at folk lurer, så nå skal jeg jammen skrive en del om det.
"Japsegreia" som folk kaller det het egentlig "Soracon" og er det første norske sommerconnet som ble arragert for første gang den 2 og 3. august i år. Det hele foregikk i Oslo, på Veitvet Bowling den første dagen, og Oslo Kongressenter den andre dagen. Men hva er egentlig Soracon? Jo, sånn egentlig så er det en ansamling freaks som forguder Japansk populærkultur og som kommer dit for å menge seg med 'likesinnede'. Vel, det hørtes jo ganske sykt ut egentlig, og det er det jo ikke. Soracon er rett og slett et treff for folk som interesserer seg for Japan, og med Japansk populærkultur i hovedfokus. (Manga, Anime, Cosplay, J-rock, etc.)
Uansett, nå skifter jeg fra informasjonsmodus til 'firsthand forteller'-modus, you are warned.
Soracon var bare så utrolig særdeles awesome at det knapt kan beskrives med ord. Men la oss ta det som en 'reportasje' for at det ikke skal ende opp som et avsnitt av boblende entusiasme og hyperaktive utsagn fra min side.
-x-
Fredag 1. august, 2008.
Klokka var 4:30 da alarmen på den gammeldagse metallvekkerklokka mi gikk av med et infernalsk ring. Lyden kunne vel ha fått hvem som helst til å sprette opp på få sekunder, men utrolignok så vekte den bare meg. Resten av huset sov søtt når jeg sjekket over bagasjen, pakket ned ting som mobil, kamera og iPod i siste liten, og sørget for underholdning på den lange turen nedover mot landets hovedstad. Jeg fikk tid til en kjapp frokost, og mens jeg satt der så merket jeg at resten av huset hadde så smått begynt å våkne til live, av romstrerende lyder fra skap og skuffer i etasjen over. Klokken hadde rukket å bli 5:50 før jeg var klar til å reise, og 6:10 kjørte vi ut fra Uggedalen med fire personer, store forventninger, og ting og tang nok til å underholde oss de neste 8-9 timene.
Så mye om akkurat bilturen nedover har jeg ikke å si, desverre, for den var ganske begivenhetsløs og ordinær-kjedelig-normal.
Skal oppdatere denne snart.
Poster denne bloggposten nå, fordi jeg føler på meg at den aldri ville ha blitt postet om ikke. Gud. D: EG DØYR.
Her har dere en grufull kanin mens dere venter på at jeg skal oppdatere.
